Historien om ”den kvinnelige paven” er en av de mest seiglivede, kirkehistoriske myter som finnes. Den dukker fremdeles opp i populærkulturen. I 1972 spilte Liv Ullmann rollen som kvinnelig pave i ”Pope Joan”, og på 1990-tallet fikk historien et slags nytt liv gjennom tegneseriebladet ”Fantomet”.
Forestillingen om at det hadde levd en "pavinne" Johanna festet seg midt på 1200-tallet, og var allment akseptert til langt ut på 1700-tallet. Så sent som mot slutten av 1800-tallet ble historien brukt som "bevis" på romerkirkens fordervethet i den anti-katolske propaganda. Som argumentasjon har det vært henvist til at finnes en gate i Roma som ingen pavelig prosesjon noen gang har passerte gjennom, og en utbredt folkelig oppfatning om at alle nyvalgte paver må gjennomgå en kjønnstest.
Den første skriftlige kilden som omtaler en kvinnelig pave, er "Universell Krønike" som dominikaneren Jean de Mailly skrev i Metz mellom 1240 og 1250. Ifølge denne krøniken ble pave Victor III, som døde i 1097, etterfulgt av en begavet kvinne som, forkledd som mann, hadde gjort karriere i kurien, og blitt kardinal. Paven ble avslørt som kvinne da han – eller hun, da – fikk veer idet hun skulle stige opp på hesten sin. Da barnet var født, ble den kvinnelige paven bundet fast til hesten, som så slepte henne rundt Romas gater. Deretter ble hun drept ved steining.
En annen dominikaner, Stephen de Bourbon, og en ukjent fransiskanermunk fra Erfurt ga liknende versjoner av den samme historien i hvert sitt skrift fra 1260-tallet. Den ene kilden tidfester hendelsen til ca. år 1100, den andre til ca. år 915.
”PAVERS OG KEISERES KRØNIKE"
Sin mest konkrete form fikk historien i verket "Pavers og keiseres krønike" som den polske dominikanermunken Martin av Troppeau skrev på 1290-tallet. Det var også denne versjonen som fikk størst utbredelse. Ifølge den pave ble Leo IV, som døde i 855, etterfulgt av Johannes Angelicus. Denne paven regjerte i to år, sju måneder og fire dager. Denne Johannes var i virkeligheten en kvinne, ifølge Martin. Hun skal ha blitt født i Mainz, og som ung reiste hun til Athen sammen med sin elsker, kledd i mannsklær. Siden gikk hun kledd slik, og alle trodde hun var en mann.
Hun utmerket seg som en av de dyktigste studentene, og etter endt utdannelse slo hun seg ned i Roma. Her ble forelesningene hennes så etterspurt, og hennes personlighet gjorde et så sterkt inntrykk på alle, at da den sittende paven døde, ble hun valgt som hans etterfølger.
Avsløringen kom under en prosesjon fra Peterskirken til Laternatet, der paven bodde. Midt under prosesjonen fikk hun veer, og fødte et barn i en trang gate mellom Colosseum og San Clemete-kirken. Der døde hun, og der ble hun også begravd. På grunn av dette red aldri pavene senere i denne gaten mer. Martin kaller den kvinnelige paven Johanna, i andre kilder kalles hun Agnes, Gilberta eller Jutta. Noen kilder lar henne være navnløs.
DETALJER
Historien om "pavinne" Johanna fikk leve uimotsagt i mange århundrer, og ble ofte utbrodert med de mest fantastiske detaljer. Også i katolske kretser levde og blomstret den. Reformatoren Johan Hus henviste til denne historien da han under kirkemøtet i Konstanz i 1415 kritiserte pavens krav om å være Kirkens overhode. Ingen reagerte på dette. Tidlig på 1500-tallet skrev spanjolen Mario Equicola av Alvito at Forsynet hadde tillatt at Johanna ble valgt til pave for å bevise likestillingen mellom kvinner og menn.
Rundt år 1600 begynte imidlertid flere og flere katolske historikere å argumentere mot historien om Johanna, men det var en fransk protestant, David Blondel, som leverte det avgjørende beviset mot fortellingens historisitet. Det gjorde han i et skrift som ble gitt ut i Amsterdam rundt 1650.
INGEN HVITE FLEKKER
I vår tid er ikke historien om "pavinne" Johanna interessant i seg selv. Ingen tror lenger på den. Pavenes rekkefølge og funksjonstid er så godt dokumentert at det ikke er noen "hvite flekker" der en eventuell kvinnelig pave kunne få plass i kronologien. At en slik historie likevel kunne oppstå, og feste seg, er likevel interessant i seg selv. Det er også interessant at det er en barnefødsel som avslører den kvinnelige paven. Det forutsetter jo at hun må ha hatt minst én ”medskyldig” i sitt spill.
Det er også interessant at det var på slutten av 1200-tallet at denne historien hadde sin storhetstid ved at den på kort tid forekommer i tre forskjellige skrifter. Dette er nok ikke uten sammenheng med at dette var en forfallstid for pavedømmet, der pavene mer framsto som verdslige fyrster og levemenn, enn som eksempler på kristen fromhet og nøkternhet.
Litteratur:
J.N.D. Kelly: The Oxford Dictionary of Popes - 1986
P.G. Maxwell-Stuart: Pavene: pavedømmet gjennom 2000 år - Forsythia, 1998
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar